KOLBEIN

Fram til 14. juni 2011 er det en auksjon på ebay av et postkort med bilde av Kolbein, spennende.

Denne teksten er en lettere omskrevet utgave av artikkelen Egil Falch har skrevet om Kolbein.

I en forsamling høsten 1912 fremmet avdelingsingeniør Th. Riis ideen om en rutegående båt på Røsvatnet. Daværende skogforvalter var også i denne forsamlinga. De valgte ei nemnd for å undersøke saken nærmere og for å realisere prosjektet. Riis ble valgt til formann av nemnda og gikk straks løs på å tegne andeler i et dampbåtlag. Andelene var på 10 kroner hver, hvor Hattfjelldal kommune tegna seg for 20 andeler. Th. Riis var også en tid formann i Hemnes Turistforening, så motivene bak båten var nokså tydelige, her skulle turister få oppleve Røsvatnet fra sin beste side.

Furutømmeret til materiale ble hugget i Sørdalen vinteren 1913/1914. En kjent og dyktig båtbygger på Hemnesberget, Nils Gabrielsen, tok på seg å bygge båten. Han og arbeidskarene hans tok til med båtbygginga i Sørdalen høsten 1914. Det største problemet ble å få fram dampkjelen. Vefsn-bonden Anton Bjørnå i Båthola tok på seg denne transporten, og klarte brasene med glans. Dette ble gjort på vinterføre. Det gikk lenge gjetord om dette krafttaket. De måtte spenne for 12 hester i de tyngste motbakkene.

Båten gikk av stabelen i august 1915. Alt da de skipet båtlaget, hadde de gitt båten navnet ”Kolbein”, etter den første rydningsmannen i Varntresk. Denne Kolbein var etter det sagnene sier en sterk og hardfør mann. Det var J. M. Ingebrigtsen som anbefalte dette navnet. Til dampbåten var det også ei pramme til å frakte ved i. Prammen ble kalt ”Beret”, etter kona til Kolbein.

Den 14. august 1915 tok ”Kolbein” sin første tur søretter Røsvatnet til Sjåvik. Her var det stor stas og mange folk samlet, rene folkefesten. Formannen i styret, ingeniør Th. Riis, og andre talte. Det var også en gledesdag for Røsvassværingene; ja, for hele bygda. Det var også samlet mange folk fra Mosjøen, Sandnessjøen, Hemnesberget og andre steder. Mange av dem hadde kjøpt aksjer i Dampbåtlaget. Den første generalforsamlingen i Dampbåtlaget ble holdt denne dagen.

”Kolbein” kostet ny 60 000 kroner, noe som i 2007 ville vært om lag 2,4 millioner i ren pengeverdi. Det var mye penger den gang, men så var det også en bra båt.

Om bord var mannskapslugarer under bakken, lasterom og salong akterut for passasjerene. Båten hadde mast med lastebom framme og styrhus. Det var ishud i baugen. Til innsjøbåt å være, var det ingen liten båt; 71,5 fot lang, 14,5 fot bred og med en størrelse på 47,5 registertonn, stakk den om lag 7 fot dypt i ballast. Maksimalt antall passasjerer var fram til storreparasjonen i 1932 50 stykker, etter reparasjonen fikk båten sertifikat for 100 passasjerer.

”Kolbein” hadde 2-sylindra dampmaskin. Det ble fyrt med bjørkeved, og båten gjorde 8 mils fart, det vil si 2 mil i timen. Den 32 mil lange ruteturen på Røsvatnet tok om lag 16 timer. ”Kolbein” gjorde god fart sammenlignet med andre framkomstmidler på den tida. Båten var merkelig nok registrert å høre til i Mosjøen. Det kom nok av at det var mange aksjeeiere der.

Det ble satt opp 2 ruteturer i uka. Sommerruten var fra våren til månedsskiftet august/september, deretter høstrute til isen la seg. Endestasjonene var Sjåvik i sør og Rødli i nord. På sommeren gikk båten fra Sjåvik hver fredag og søndag, og tilbake fra Rødli hver lørdag og mandag. I høstrutetiden gikk båten fra Sjåvik fredag og mandag og tilbake lørdag og tirsdag. Mellom rutetidene lå båten i Sjåvik.

”Kolbein” hadde hovedreparasjon i 1932 og fikk da overbygg. Bunnplankene ble også for en stor del skifta ut. Denne reparasjonen kosta om lag 6 000 kroner, og ble gjort av båtbygger Nils Roghell fra Hemnesberget.6 000 kroner i 1932 tilsvarer om lag 190 000 i 2007-penger.

De to første vintrene lå ”Kolbein” i isen i Kvalbukta. De måtte holde båten isfri på den ene siden, så de slapp isskruing. Etter disse to vintrene ble det bygd slip i Kvalbukta. Hver høst samlet folk seg til dugnad og satte ”Kolbein” opp for vinteren.

Den første skipperen på ”Kolbein” var Hans Andreassen fra Sandnessjøen. Han hadde vært båtsmann i Det Helgelandske Dampskipsselskap. Han sluttet høsten 1916. Etter han kom fiskebåtskipperen Johan Kaspersen fra Mosjøen. Han sto i tjeneste til høsten 1939. Så ble Olav Ugelfor ansatt. Han hadde vikariert for Kaspersen en sesong, 1920, og ellers tjenestegjort noe på høstene etter at Kaspersen ble eldre. Ugelfor var fra Tjøtta og hadde kystskippereksamen. Han sto i tjeneste til ”Kolbein” la opp for godt høsten 1945.

De var alle dyktige skippere, som førte ”Kolbein” trygt fram i uvær og høstmørke.

Maskinist på båten var Ingvald Linvik i 1915, Arne Sæterlid fra 1916-1918 og Gunnar Tustervatn mellom 1918 og 1945. Tustervatn ekserte i 1920, og da var Edvard Sørnes fra Tjøtta maskinist. Alle tre maskinistene fra Hattfjelldal hadde fått opplæringa si på D/S ”Vefsen” av Sandnessjøen.

Egil Tustervatn var matros i 1915, Daniel O. Bakken i 1916 en tid, og etter det ble matrosen skiftet ut hver sesong. Den med lengst tjeneste på båten var Karl Kaspersen, sønnen til skipper Kaspersen.

Styret i Dampbåtlaget hadde 5 medlemmer. Formenn var: avdelingsingeniør Th. Riis fra 1913 - 1919, ordfører og lærer Olav Tustervatn fra 1919 - 1924, ordfører og bonde Norv. Sjaavik fra 1925 - 1945, lærer og bonde Johan Linvik i 1946 og til slutt ordfører og bonde Bjarne Aaslid fra 1947 til Røsvatn Dampbåtlag ble avviklet i 1955.

Disse personene var kassestyrere: skogvokter Konrad Kroken fra 1913 – 30/6-1923, likningssekretær Marius Ruderaas fra 1/7-1923 – 30/6-41, bonde Daniel O. Bakken fra 1/7-1941 til Dampbåtlaget ble avvikla i 1955.

Årsbudsjettet for Dampbåtlaget varierte mellom 12 000 og 16 000 kroner.

Laget fikk statstilskudd, 12 000 kroner den første tiden, så lenge laget hadde gjeld. Senere ble statstilskuddet nedsatt til 8 000 kroner per år.

I tretti år gikk ”Kolbein” trofast sine turer, og ble ellers ofte benyttet til ekstraturer. ”Kolbein” fraktet alt av varer, både det folket rundt Røsvatnet fikk til gards, og det de hadde å selge eller sende mellom gardene.

Folk tok seg også litt fri om somrene og reiste på besøk til hverandre. En tur med ”Kolbein” var en trivelig avveksling i den travle tilværelsen. Det var rimelig å reise med ”Kolbein”. En tur etter vatnet kostet et par kroner, en rundtur omtrent fire kroner. Fraktene var i samme leide, for en 100 kilos mjølsekk var fraktprisen 50 øre.

En reise rundt Røsvatnet med ”Kolbein” var ellers en stor turistattraksjon. Det vide vannet og den fagre, storstilte naturen rundt om gjorde sterkt inntrykk, særlig på langveisfarende turister. ”Kolbein” ble som nevnt tidligere fyrt med ved og var regnet for å være den mest renslige dampbåten i landet. Tallet på reisende var omkring 3 000 personer i året.

Til hver rutetur gikk det med fem favner bjørkeved, eller bortimot tre hundre favner i året. I løpet av de 30 årene båten gikk ble det altså fyrt opp mellom åtte og ni tusen favner. Bjerka ble hogget ved Røsvatnet, noe som ble en god ekstrainntekt for enkelte.

Da ”Kolbein” la opp høsten 1945 var det på høy tid med en ny storreparasjon om båten skulle klassifiseres på nytt. Båten med løsøre ble solgt på auksjon sommeren 1947. ”Kolbein” kom ikke av beddingen mer. I 1951 tok ilden fatt i båten og den brant opp.

Slik endte ”Kolbein” sin store og gjeve innsats i samferdselen.

Kilde: Hattfjelldal Kommune Hundre år 1862-1962 av Egil Falch

Boken Hattfjelldal Kommune Hundre år 1862-1962 er et skrift som alle med en viss tilhørighet til Hattfjelldal burde få med seg. I tillegg til artikkelen om Kolbein, står det om Hattfjelldal i gammel tid, skillet med Vefsn, skolevesenet, kirka, næringsveier, kraftutbygging, samferdsel (hvor Kolbein blir nevnt) og ”Tradisjon, seder og samlivsformer”. Boken er skrevet på 1960-nynorsk, men er lett forståelig, også for bokmålbrukere.